Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over det. Det faller naturlig. Jeg liker å ha kjæresten min rundt meg hver dag, og tror ikke det blir noe problem. Heller med enn uten. Men jeg er bare 18 og han 19, og det er jo en forpliktelse å bo sammen. Samarbeid, deling av husarbeid og økonomi, ta hensyn til hverandre. Alt i alt så er det jo en stor forandring. Man bor ikke hjemme lenger, og jeg tenker ikke som jeg alltid har gjort før; at gresset er grønnere på andre siden.
Nei, jeg gleder meg til å innrede og ha ett eget sted å bo, og våkne hver dag med en gutt som gjør meg glad, som jeg trives med, og som jeg har full tillit til.
Og hvor ofte har man den følelsen av full tillit til noen? Ikke ofte for min del.
Så, jeg hopper i det, så får de som har noe mot det heller si "hva var det jeg sa" om det skulle gå skeis.
Men nå, har jeg ingen bekymringer, bare forventninger, og det er en god følelse :)
1 kommentar:
slutten av desember?! Fuck deg.
Legg inn en kommentar