Før klarte jeg omtrent ikke å sove i samme seng som noen. Jeg vrir meg rundt hele natten, sover som en klovn, armer og ben til alle kanter, derfor bør egentlig ingen komme i veien og vekke meg med " AU, DU SLO MEG!!", for det er høyst irriterende. Som om jeg slår til noen som sover med vilje midt på natten liksom...? Nei. Jeg bare sover rart.
Også hater jeg å bli vekket. Sindre pleier å riste meg og rope: Stå opp! (ikke særlig koselig nei)
Og i tillegg forlanger han at jeg står opp først for at han kan stå opp. Høyst irriterende, spesielt når han fortsetter å sove og har ødelagt min morgen.
Men, det er koselig å si "god natt" før man sovner inn, våkne opp først og kysse en uskyldig sovende gutt på kinnet, eller varme mine kalde føtter mellom bena hans som alltid er like varme.
Oi så klisje jeg har blitt. Og så flau Sindre kommer til å bli når han leser dette :p Haha :) Neida, men det er ulemper og fordeler med alt, og dette å sove sammen med noen, var før en negativ ting jeg ikke likte i det hele tatt, men nå er det ikke noe gøy å skulle legge seg alene i en stor tom dobbeltseng. Jaja, jeg får vel bare prøve å nyte å ha hele sengen for meg selv disse dagene.
God natt :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar