Ei jeg ikke kjenner så godt ville tippe på yrket mitt. Hun sa med en gang; "jeg tror du jobber med barn, for du virker så tolmodig". Hun hadde rett, jeg jobber med barn. Jeg har også et herlig bonusbarn. Jeg vet ikke hvor tolmodig jeg er, man blir vel litt preget av barnehagehverdagen.. Både jeg og Patrick er en plass i livet hvor det passer med barn, så dette var planlagt og alt ligger til rette for det. Men plutselig synes jeg det er litt skummelt... Å skulle dele all min tid, eller den lille tiden som er igjen, med ett menneske som jeg vet blir totalt avhengig av meg. Hele tiden. Jeg er litt redd for hvor det skal bli av "meg". Dette er ganske ærlig, men jeg tipper mange mammaer der ute sikkert har tenkt det samme..
Jeg har vært veldig opptatt av alt som har å gjøre med babyen, klær, utstyr, forberedelser osv. Føler jeg har ganske god kontroll. Men først nå på slutten forstår jeg at jeg ikke har kontroll lengre når babyen kommer. Da har babyens behov kontroll over meg. Jeg tror jeg kommer til å takle det og gjennomføre alt helt fint, men jeg håper jeg kommer til å være glad selvom jeg mister kontrollen også. At jeg ikke føler meg utilstrekkelig.
Jeg vet ingenting om hvordan dette blir før det skjer. Og det skjer om ca 44 dager. Livet er rart. Og snart blir det virkelig underlig, når jeg og Patrick sammen setter et liv til verden. Det er stort, og jeg er utrolig takknemmelig over at jeg får bli mamma. Jeg har ønsket det lenge, ikke alle er så heldige.
Så velkommen er du, mitt lille mirakel❤️
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar