Fødselshistorien

Natt til lørdag 23 september fikk jeg ikke sove. Jeg lå våken til kl 3 og begynnte da å kjenne meg litt uvel, begynnende rier var det det viste seg å være. Jeg måtte stå opp, gikk å dusjet, det hjalp litt. Jeg hadde mer smerter i ryggen enn vanlig, så tok meg smertestillende og vandret rundt i huset, så på tv osv. Når Patrick våknet dagen etter så sa jeg at jeg ikke hadde fått sove noe, og at jeg kjente murring, smerter i ryggen og noe rart i magen som var litt vondt. Det fortsatte utover dagen, og ga seg ikke. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde lenge igjen siden termin ikke var før om en uke, så tenkte at det sikkert ble bedre mot kvelden. Det gjorde det ikke. Jeg ringte føden på Lillehammer og de sa jeg kunne komme på en sjekk. Da måtte vi skaffe pass til Nathalie, så Cicilie kom å hentet henne i seks tiden på lørdagen. Etter de dro så tenkte vi vi kunne vente litt, spise, pakke og kanskje sove litt, men nei. Det ble verre. Så vi dro til lillehammer, jeg hadde stadig rier hele bilturen, og når vi kom frem var det godt å bli tatt inn på kontroll. Jordmoren sa jeg var moden, 2 cm åpning og at hodet var på vei ned, hun sa vi kunne dra hjem litt hvis vi ville, eller være på sykehuset. Jeg tenkte fortsatt at jeg var langt unna fødsel, så vi bestemte oss for å dra hjem. Jordmoren sa at hun trodde hun kom til å se meg igjen i løpet av natten, eller kanskje om en times tid. 

Prøvde å legge oss hjemme, men det var helt umulig, jeg pustet meg gjennom vonde rier og holdt Patrick hardt i hånden. Han prøvde å ta tiden mellom riene, men han sovnet flere ganger så det ble nok ikke helt rett. Jeg klarte ikke ligge lengre, men det var heller ikke lett å gå rundt. Patrick spurte om vi skulle dra. Jeg tenkte, nei, jeg bør vel vente til vi vet at det er regelmessige og tette nok rier. Men smertene på dette tidspunktet var så ille at jeg begynte å kaste opp og skalv veldig, jeg hadde mistet kontrollen over kroppen min og klarte ikke gjøre noe. Patrick sa at "nå drar vi". 

Vi ble lagt inn i tre tiden. Da var smertene av riene så ille, så de ga meg morfin for å prøve å kunne få noe søvn før fødsel. Morfinen gjorde meg helt i ørska, og dempet riene såppas at jeg sov nesten 2 timer. Men i fem tiden begynnte det å kjennes kraftigere rier igjen. Jeg var kvalm, de tok ctg av baby, og jeg kastet opp flere ganger. Sånn holdt det på i en stund og jeg var omtrent kommet til 5 cm åpning, jeg fikk også lystgass som hjalp. jordmor sa endelig : hvis du ønsker epidural så må vi ta det nå, ellers får vi ikke tid. 

Legen kom inn for å sette epidural, da hadde jeg veldige rier og måtte ha lystgass samtidig som han satte epiduralen. Epiduralen kom litt skjevt inn, slik at den traff en nerve som gjorde at bena mine ble helt nummene, og det ene benet klarte jeg ikke bevege på. Epiduralen hjalp og riene ble til å holde ut igjen. Etter litt tok jordmor vannet, og hun var veldig rolig og sa jeg kunne slappe av litt og at etter vannet hadde gått tok det hvertfal en time før jeg skulle starte å presse. Men hun tok feil. Hun gikk ut av rommet og jeg fikk på nytt kraftige rier og vondt nedover i beina og korsryggen. Jeg ringte på henne og sa det kjentes så vondt ut og at jeg måtte på do, hun sjekket meg og sa at det jeg kjente ikke var at jeg måtte på do, men at babyen faktisk var på vei ut allerede. Hun sa jeg kunne få lov å prøve å presse litt. Jeg begynnte å gjøre det, og kjente straks at det ble vondere nedover,  og jordmor sa "her kommer hun!" Fortsett å presse når det er pressrier, det gjorde jeg, og hodet kom ut, og skuldrene. men så var det oppholdt mellom riene, og jordmor ba meg holde igjen til neste rie for å ikke revne. Det var grusomt vondt og jeg følte panikk og at det eneste jeg ville var å få babyen ut eller inn, for å ha henne stående fast slik i åpningen var grusomt smertefullt. Men jeg klarte å puste meg frem til neste pressrie, og da brukte jeg mine siste krefter, og hørte endelig skriket hennes. Min nydelige lille datter var ute. Jeg fikk henne rett opp på brystet, og jeg gråt og Patrick gråt tårer av lykke. Det var helt fantastisk. Hun ble lagt til brystet mitt med en gang, her er det første bildet som ble tatt av henne. 

Jeg var så sliten som jeg aldri har vært før. Jordmor sa det ble ett søndagsbarn og at det betyr lykke.❤️

Lille Elvira, født 8 dager før termin, 3080 gr, 49 cm. 24.09.17 ble hennes bursdag. 

Nydelige jenta vår. 

Tiden nå på barsel har vært en boble. Jeg elsker å være mamma. Hun er så rolig og sover så mye, jeg prøver å ha henne nær meg så mye som mulig. Ammingen går fint, og hun er bare så alt for god. Tenk at jeg skulle få være så heldig. Livet er så komplett nå, jeg har bare lyst til å trykke på pause å bli her for alltid. 

Patrick og koser seg veldig med henne, og sa med en gang etter fødsel at han vil ha fler🙈 Dette bilde av han viser litt hvor slitene vi faktisk var etter to døgn uten søvn med rier og det hele. Vi kan vente en stund med nr. to nå:) det er ikke det første jeg tenker på. Men Gud så fantastisk opplevelse dette har vært. Jeg kunne lett ha født igjen allerede i dag, bare for å oppleve denne lykkerusen av å få et barn en gang til. 

❤️ lykke